Hva vi kan lære av min spøkelsesaktige gjenboer

 

Vi skal selge huset vårt. Etter 34 år skal andre ta over. Et sted vi elsker å være. Med mye lys og luft, samtidig skjermet og i det grønne. Hvor vi har hatt tre barn og to hunder. Utallige bursdagsselskaper, vennemiddager, fester, jubileer, bryllupsdager, julaftener, mer enn 8700 hverdager og hundrevis av helger. Med gleder og sorger, latter og utfordringer, alle de følelser et langt liv rommer. Men aller mest, med en masse gode minner som vi tar med oss videre.

Jeg er dermed inne i boligannonser for tiden, og ofte står det ”ingen gjenboere.” På internett er det forvirring med hensyn til hva ordet gjenboer betyr. En spør om det er spøkelser vi snakker om. En annen mener at en gjenboer har bodd i huset eller leiligheten tidligere, og at man ikke ønsker ham eller henne tilbake.

Spøkelsesaktig gjenboer

I min verden er gjenboeren damen i nabohuset. Hun som sitter med ryggen til kjøkkenvinduet hver eneste morgen fra 06.00.

I hvit morgenkåpe er hun på samme plass hver morgen når jeg lister meg ut av soverommet, gnir søvnen ut av øynene og kikker ut av vinduet mitt. Damen har bodd der lenge, men jeg kjenner henne ikke. Hun kjører inn fra en annen vei, og vi bor på baksiden et stykke unna.

Hun har mann og to gutter som i årevis har tuslet rundt henne. De har antageligvis smørt seg noen brødskiver, hentet juice i kjøleskapet, et glass i skapet før de går inn på naborommet for å spise, gjøre lekser. Prate kanskje. Mens hun sitter med ryggen til.

Jeg kan se at hun har en PC skjerm foran seg. Det er mulig hun sitter på en høy krakk fordi jeg ser hun sitter foroverlent , med krum rygg og med nesen i skjermen.

Hva leser hun? Hva jobber hun med? Hva er det som er så viktig å få med seg før dagen begynner og alle er spredd på skole og jobb? Jeg har ofte lurt på dette ettersom årene har gått og guttene hennes blir høyere og høyere. Nå er de snart voksne menn, og jeg husker fremdeles at damen vagget rundt i hagen med stor mage.

En gang ringte jeg til henne

Det var midt på vinteren og mørkt om morgenen. Det er forresten bare når det er mørkt ute og lyst inne at jeg ser ryggen hennes. Når trærne står nakne, uten mulighet for å skjule vinduene.

Denne morgenen sto et kandelaber med levende lys og brant på kjøkkenbenken. Tidligere var gjenboeren alltid som en klokke. Lyset på kl. 06.00. Aktivitet på kjøkkenet frem til kl. 07.30. Så mørkt. Denne morgenen ble klokken både 08 og 08.30, lysene var tent og ingen gjenboer foran PC’en. Jeg fant telefonnummeret og ringte.

”Hallo.”

”Hallo,” sa hun nølende i den andre enden. Hun hadde en lysere stemme enn jeg hadde forestilt meg. Jeg forklarte hvem jeg var, og sa som sant var, at huset vanligvis ble mørkt kl 07.30, men nå så jeg levende lys på bordet.

”Åh ja …, vi har elektrikeren på besøk. Han måtte ta strømmen, og jeg er fremdeles her. Takk for at du følger med,” sa hun og la på.

Hun speiler noe i meg

Var hun glad for det? At andre kjente hennes rutiner. Fulgte med på når hun sto opp og hvem som sveipet forbi innsiden av kjøkkenvinduet hennes. Om hun tente levende lys eller ikke. Om mannen var hjemme eller borte. Om det var andre på besøk. Om hun snakket med guttene sine.

At de blir større og større og snart ikke er der mer. Mens hun sitter med ryggen til, med krum rygg og ser ut som om hun skal krype inn i PC’en.

Mens livet går forbi bak henne.

Det kommer alltid en tristhet over meg når jeg ser henne med ryggen til i den hvite morgenkåpen. Jeg er sensitiv og tar inn mye følelser, men til hennes forsvar kan det hende at hun speiler noe i meg, fra tidligere tider. Da barna var små og jeg stresset og løp i hamsterhjulet og ikke hadde tid til å se mine egne barn ordentlig i øynene. Slang beskjeder over ryggen mens jeg rørte i grytene, var på vei til vaskerommet eller på full fart ut av døren med viktige møtedokumenter i vesken. 

Ikke ha tid til å se – dette som gjorde at jeg hoppet av karusellen og karrieren og startet med noe helt annet.

Om å se

Det er ikke mange sekundene daglig at blikket mitt streifer nabovinduet, og jeg vet at ting sjelden er slik vi tror, men jeg kan ikke noe for det. Hver gang hun dukker opp i den hvite morgenkåpen, stirrende på PC skjermen: Hva med å snu seg rundt, se guttene dine i øynene før de flytter ut, sitte sammen og spise frokost. Snakke med dem.

Skape noen varme og gode møtepunkter i hverdagen hvor dere har fokus på hverandre, ikke på resten av verden, hva som skjer der ute, eller senere i dag. Akkurat NÅ! Nære relasjoner er det viktigste vi har i livet. Plei dem mens du kan!

Dette er bare en påminnelse. Jeg er ikke her for å dømme, men vet at det kan være en problemstilling for mange.

Da kan du jo starte med å ta morgenen tilbake. Les gjerne to av bloggene min med tanker og tips om hva jeg gjorde og hvordan du kan gjøre det samme:

Duracellkanin og overaktiv hjerne og Morgenrutiner – Hvordan heve dine frekvenser

Varm hilsen fra
Kristin