Jeg småløp ut døra og snublet nesten over esken i trappen. ”Hvorfor står den der,” tenkte jeg i det jeg grep vesken, skrudde på alarmen og hastet ut. Da jeg stakk nøkkelen i låsen husket jeg det. Det var fullt på loftet, og jeg hadde grepet den esken som sto nærmest i et desperat forsøk på å starte en ryddesjau. Kaste, bli kvitt og rense ut gamle ting jeg ikke hadde bruk for lenger.
Jeg låste døren og hørte stemmen i hodet, tankesurr og gamle ubrukelige ting som roter under topplokket. Det er rart jeg får gjort noe som helst. ”Hva hvis det skjer … Jeg blir aldri ferdig … Dette får jeg ikke til … Dette har jeg ikke tid til … Hvorfor holder jeg på med dette … Det er jo ikke dette som er morsomt … Jeg MÅ gjøre det … ”
Hvem er det som snakker der oppe i toppen? Hvem er tankene mine? Det er jo ikke meg. Det er i alle fall ikke hele meg, selv om det kan føles sånn. Men jeg er noe mer; Jeg liker å ha det gøy, være sammen med venner, familien, barna. Spise god mat, dype samtaler.
Men det er ikke mye dypt som skjer der oppe. ”Nå MÅ du gjøre det … Ikke glem det … Vær effektiv! … Slutt å surr! … Hvordan skal jeg klare å nå fristen… dette har stått på huskelisten min i 6 uker nå … Du er håpløs!”
Kan jeg ta styring på tankene mine? Bestemme hva og hvem som får innpass der oppe? Være sjefen over alle sjefer? Eller må jeg bare akseptere at det kommer en masse rot og bekymringer og negative tanker seilende inn i systemet? Hvor kommer de fra?
”Mental trening. Fint ord,” tenker jeg, i det jeg løper ut i bilen. Trene kroppen og trene hodet. Like viktig begge deler, får vi høre. At vi tenker 60.000 tanker hver eneste dag og at vi kvinner har 83% bekymringstanker. Så deprimerende. En annen ting som også er deprimerende er at vi har de samme tankene i dag som vi hadde i går. I alle fall er de fleste av dem. Ingen utskifting eller nytenkning – når alt går på automatikken.
Jeg starter bilen, men blir sittende litt og observere hva som skjer rundt meg. Det er en deilig vårdag, fuglene synger og jeg kan neste se at bladene spretter på trærne. Et lysegrønt skjær sprer seg foran meg, jeg kjenner solen varme gjennom bilruten og hører kurringen fra duene som sitter og vaier i toppen av bjerka.
Tilstede i meg her og nå. Et godt sted å være – uansett årstid. Ingen tanker om alt jeg må, bør og skal. Bare være i øyeblikket. Se, høre og føle. Puste inn og puste ut. Et pusterom.
Før jeg trykker på gassen.
«The only difference between stumbling blocks and stepping stones
is the way you use them.»
– Unknown
Les mer på balansekvinnen.no og Bli en Balansekvinne
Legg igjen en kommentar