Hva om i morgen er siste dagen?

Hva om i morgen er siste dagen du kan se en god film, høre yndlingsmusikken eller lukte lyngen?
Hva om i morgen er siste dagen for å kunne gå ut med venner, lese mail eller kjøre bil?
Hva om i morgen er siste dagen hvor du ser ordentlig, hører eller føler noe som helst?

Hvordan ville livet vært da?

Jeg har tenkt en del på dette den siste uken, da en jeg er veldig glad i har fått hjerneslag. Hvor fort livet snus opp ned, og ting som er en selvfølge plutselig ikke er selvfølgelig lenger.

Sansene – vår forbindelse med omverden

Vi bruker sansene våre til å samle informasjon om verden rundt oss. Du kan se, høre, lukte, smake og berøre. Du kan også kjenne smerte, press, temperatur, kroppens stilling og hvordan den beveges.

Alt sansene tar inn blir gjort om til elektriske signaler, som hjernen setter sammen og tolker for å gi deg et bilde du kan forstå.

Det sansene plukker opp vil påvirke følelsene våre. Hører du en sang som minner deg om en gang du hadde det skikkelig gøy, så vil du kjenne den gode følelsen fra den gangen. Åpner du jobbmailen fra en arbeidsplass hvor du virkelig mistrives, så blir du kanskje stresset og nedstemt.

Sanse=Tilstedeværelse

Hvis sansene ikke fungerer, så klarer vi ikke ta inn informasjonen om det som skjer rundt. Vi er ikke helt med eller til stede.

Hvis du hører dårlig så vet du hvor irriterende og slitsomt det er å forsøke seg på munnlesing. Alle radarene er koblet på, du er superkonsentrert, tolker kroppsspråk og stemmeleie og ansiktsuttrykk, men detter av i siste sving. Det er som å høre noe spennende på radioen, og akkurat i det gullkornet kommer så kjører du inn i en tunnel og alt blir bare skurr. Superirriterende! Du mister poenget.

Det samme skjer når jeg ikke er til stede. Jeg hører ikke etter eller sitter og tenker på hva jeg skal si uten å høre ordentlig på hva de andre sier. Jeg går tur i skogen uten å høre fuglene synge, se den blå himmelen eller kjenne solen som varmer. I stedet surrer jeg rundt i tankespinnet under topplokket.

Så jeg trenger ikke være syk eller høre dårlig for å blokkere sanse- og følelsesapparatet mitt.

Utsettelsesyndromet

På fagspråket heter det å utsette prokrastinering. Ordet kommer fra latin og betyr ”det som angår morgendagen.” Utsette eller forsinke noe vi har bestemt oss for å gjøre eller har lyst til eller vet at vi har godt av. Det er noe irrasjonelt og selvsaboterende over utsettelsesadferd, og uvanen skaper ofte stress og dårlig samvittighet.

Kanskje sier du til deg selv:

”Jeg hører ikke så dårlig!”
”Det går sikkert over.”
”Bare jeg får en ny sjef så blir jobben trivelig.”
”Jeg har ikke tid nå!”
”Jeg venter med å gjøre noe. Det passer dårlig akkurat nå.”

Og mer ubevisst – Frykten:

”Kanskje er det noe alvorlig?”
”Tenk om jeg blir sagt opp eller presset til å gå fra jobben?”
”Tenk om jeg ikke lykkes.”

Ofte utsetter vi beslutninger med ønske om at andre skal ta valget for oss. Vi tør ikke ta beslutningen, eller orker ikke. Det krever energi og overskudd, og vi blir liksom aldri klare. Det passer aldri.