For noen år siden var jeg på klassefest. Da vi skulle ta en runde rundt bordet for å fortelle hvordan livet hadde vært, ble jeg minnet på hvor viktig det er å stoppe opp og tenke over hvem man er, og hva som betyr noe i livet.
Vi treffes hvert 5. år, og det tar ikke mange sekundene før vi har funnet tonen. Litt rart kanskje, for på Oslo Handelsgym var det formelt. Alle var på etternavn, og vi satt alfabetisk. Asbjørnsen, Berg, Christensen … Dette var forhistorisk selv den gang.
I ettertid har det vært mange klassefester på etternavn – med stemningen på topp.
Etter noen glass var det en som foreslo at vi skulle vi ta en runde rundt bordet. «Fortell litt om deg selv, da! Hvordan har livet vært?»
Depressiv samtale
«Hjelp!» tenkte jeg. «Dette blir sikkert en langdryg og lite spennende seanse.» Jeg så for meg at alle tretten, en etter en, kom til å snakke om jobb og barn og hvor fantastisk livet artet seg. Om disse maskene som vi ofte tar på oss i samvær med dem vi ikke kjenner så godt.
Men – tvert i mot ble dette noe av det mest lærerike og tankevekkende jeg har opplevd på lenge.
For her var det ikke snakk om hva du driver med eller hvor flotte barn du har. Nei, den enkelte fortalte om tøffe skilsmisser, kamp mot sykdom, strevet for å komme seg tilbake etter ulykker og skader, barn du ikke fikk, barn du mistet, jobben som forsvant, pengene som ble borte, kiloene som trakk kraften ut av en. Så ekte og ærlig!
Nå tenker du kanskje at dette må ha vært en depressiv samtale på en lørdagskveld. Men jeg opplevde det ikke slik. Det som kom tydelig frem var at livet sjelden blir sånn som vi planlegger og forventer etter russetiden. Hver og en av mine klassekamerater har ganske enkelt erfart livets harde skole. Men tilværelsen trenger ikke føles ille av den grunn.
«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det,» er det noe som heter. Det var tydelig at det lå mye lærdom i den enkeltes livserfaring. En annen ting som kom frem fra runden rundt bordet, var at de som kanskje hadde hatt mest å kjempe med, var de som var takknemlige for de små tingene. Og som så de store linjene i livet.
Sannhet
En av mine medelever er advokat og snakket om sannhet. Hva er egentlig sannhet, for hvem? Vi har alle vår egen sannhet.
Jeg plukket opp denne tråden da jeg skulle fortelle om mine grep i livet. Min reise fra topplederstillinger i næringslivet til coach, livsveileder og healer i selvutviklingens verden.
«Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan kunne du ta et sånt valg?» Dette er et spørsmål jeg har fått i mange ulike sammenhenger. «Var det noe spesielt som gjorde at du bestemte deg for å hoppe av karusellen?»
«Nei, det var ikke det. Jeg vil heller si det var en lang prosess som jeg nesten ikke vet når startet. Dette er fortalt på en mye bedre måte i boken min, Balansekvinnen, enn i en middag, rundt et bord. Les boken min!» var svaret. Men jeg kunne jo røpe møtet med Nepal, en synsk mann og erkjennelsen om at det er mer mellom himmel og jord.
«Du var jo den i klassen som alltid var på, leverte og tok ansvar!»
Jeg måtte le. Akkurat som om jeg nå sitter i et hjørne med lilla sjal og røkelse og mediterer hele dagen.
Masker og roller
«Men jeg er jo den samme, enten jeg gjør det eller det. Jobben er jo bare en rolle vi går inn i. På samme måte som foreldrerollen, ektefellerollen, sønn/datterrollen og alle de andre rollene vi spiller gjennom livet. Det er jo når vi kler av oss disse rollene eller maskene at vi opplever hvem vi er. Og det er dette som er kjernen. Jeg er den samme uansett hva jeg gjør og driver med. Jeg er meg og du er deg, og det er utrolig spennende å bli kjent med hvem vi er i kjernen av oss selv.»
Ja, av og til er det viktig å stoppe opp og tenke over hvem man er, hva som definerer en og hva som betyr noe i livet.
Så da spør jeg deg: «Hvem er du?»
I Balansekvinnen står en liten øvelse som du kan teste ut:
«Hvem er jeg – Hva er jeg»
- Sett gjerne på meditasjonsmusikk eller annen rolig og avslappende bakgrunnsmusikk. Sørg for at du er uforstyrret og føler deg trygg, rolig og nysgjerrig. Skru av telefonen.
- Sett deg godt til rette, ta noen dype åndedrag helt ned i magen. Kjenn at for hver gang du puster ut blir du mer og mer avslappet. Se for deg et sterkt hvitt lys som fyller hele deg, fra topp til tå, og omgir deg som en beskyttende boble. Du kan eventuelt visualisere en dusj fra himmelen av hvitt, vakkert lys.
- Spør innover «Hvem er jeg?» Skriv ned svaret du får, og spør igjen hvem er jeg? Hver gang du spør spørsmålet skriver du ned det som dukker opp av bilder, ord, symboler, tanker, minner. Fortsett og spør Hvem er jeg? Gå dypere og dypere. Du kan også spørre Hva er jeg? og se om andre ting kommer opp, helt til du har en beskrivelse av deg selv som du liker, som gjør at du føler deg glad og oppglødd, en overbevisning eller noe du kjenner gjenklang i.
- Gjør det samme med spørsmålet «Hva er grunnen til at jeg er her? Hva er meningen med mitt liv?»
Nå kan du skrive ned hvordan du definerer deg selv. Hvem du er i kjernen av deg selv? Hvilke roller har du? Hvilket symbol kan beskrive hvem du er? Hva er meningen med ditt liv?
Dette er en øvelse du kan ta frem med jevne mellomrom. Jeg har gjort den mange ganger, og får stadig dypere forståelse for hvem jeg er, og hva som er min oppgave her i dette livet 🙂
Lykke til!
Gode tanker fra Kristin
Legg igjen en kommentar